Sjøens kvinner i dag

Jeg vil anbefale alle som er interessert i enmet å lese boka “Sjøens kvinner ute og hjemme” av Elisabeth Lønnå, som kom ut i år.  Boka handler om kvinner som var tilknyttet handelsflåten økonomisk sosialt og kulturelt i perioden 1900 og fram til i dag med hovedvekt på andre verdenskrig og årene fra rundt 1950 og fram til 1987. Alt jeg skriver her om sjøens kvinner i nyere tid, er hentet fra denne boken.

Da NIS (Norsk internationalt skipsregister), ble innført i 1987,var det bare noen få norske kvinner igjen i utenriks langfart. Radiooffiserene sluttet i 1980- årene fordi kommunikasjonsteknologien hadde endret seg slik at det ikke var behov for dem mer og de som jobbet i messer og salonger ble sammen med andre underordnende sjøfolk, erstattet av utenlandsk arbeidskraft, oftest asiater. Offiserene var de eneste nordmennene som fikk beholde jobbene sine og av dem var det få kvinner. 

I 1972 ble den første kvinnelige styrmannen registrert, det var Anne Marie Prytz fra Trondheim, og i 1973 den første kvinnelige maskinisten, Grethe Lill Jensen fra Lørenskog.

Oslo-jenta Ingerid Bjercke må også nevnes. Hun hadde som ung bakgrunn i mange turer med skoleskipet Christian Radich og grundig og systematisk planla hun sin karriere. Målet var å bli kaptein.
Etter artium dro hun ut som dekksjente, gikk gradene og ble jungmann, lettmatros og matros, hun tok Oslo sjømansskole på Ekeberg og fikk hyre som 2. styrmann i Fred Olsens rederi, deretter tok hun skipperskolen, og i 1982 var hun ferdig utdannet. Den aller første kaptein-jobben hadde hun på Skibladner. Senere ble det kaptein-jobb i Wilh.Wilhelmsens rederi, og det siste året hun var ute, før hun giftet seg og ble landkrabbe, seilte hun som kaptein på Klosters cruiseskip i Karibien.
Som landfast har hun vært maritim rådgiver i redernes landsforening, disponent i Hvaler båt- og fergeselskap og er nå forbundsleder i YS- forbundet STAFO, hvor loser, losbåtførere og skipsfartinspektører er organisert.

Årsrapporten fra direktoratet for sjømenn viser at fra 1975 til 1985 økte antallet kvinnelige styrmenn fra 1 til 12 og siden det krevde fartstid å bli styrmann, må det ha vært en del dekksjenter og aspiranter som denne gruppen kunne rekrutteres fra. Til tross for at det ble stadig færre norske sjøfolk, steg antallet kvinner disse årene, men det var jo svært få uansett.

En fin mulighet for førstereisgutter var å ta sjøaspirantskole på et skoleskip. Skoleskipet Sørlandet, Statsråd Lehmkul eller Christian Radich. Mange jenter ville også på skoleskip, men først i 1983 fikk de muligheten til det og da skjedde det etter påtrykk fra likestillingsombudet. Samtidig ble sjøaspirantkursene erstattet av ett-årige yrkesfaglige grunnkurs hvor elevene fikk kompetanse i sjøfag.
I 1993 var det 35 jenter og 42 gutter om bord på Christian Radich. Etter treningstokt og sikkerhetskurs gikk seilasen til Portsmouth, Madeira, Cadiz og Azorene. Dette var det siste kullet. I forbindelse med den store skolereformen i 1994 ble kurset for elever i videregående skole nedlagt og i dag brukes skoleskipene til charter- virksomhet og som skoleskip for befalskolen i sjøforsvaret.

Sørlandets maritime videregående skole driver i dag M/S Sjøkurs og skoleskipet M/S Grann. Begge er ombygde hurtigruteskip. Her kan elevene få 2-årig utdanning i maritime fag.
Det er stor søkning til Grann som i fjor hadde 105 elever, men i forhold til Christian Radich og den gamle skoleskipsordningen var andelen jenter mye mindre, bare 15 av 105.
Dette skyldes antagelig at opptaket krever et år på linjen for teknikk og industriell produksjon før man får gå videre med maritime fag.

På 1990-tallet støtte kvinner som ønsket en offiserskarriere til sjøs på hindringer i NIS. Forbundets leder gikk offentlig ut og sa at kvinner ikke lenger passet ombord.
“NIS registrerte skip hadde ikke svangerskapspermisjonordninger og derfor ingen forsikring for kvinner”, sa han. “Rederne kviet seg også for å ta inn kvinner fordi det utenlandske mannskapet ombord på skipene ikke  aksepterte våre likestillingslover.”

Uttalelsen førte til bestyrtelse og en av dem som tok til motmæle var Ingerid Bjercke Brock som på denne tiden var maritim rådgiver i redernes landsforening. Hun skrev i dagens næringsliv at hun selv som styrmann og kaptein, aldri hadde hatt problemer med disiplin og respekt på skip med utlendinger. Filipnere, pakistanere og indere var vant til kvinnelige politiske ledere og dessuten var de oppdratt til en helt annen respekt for autoriteter enn det som var vanlig i Norge. “Min erfaring er” skrev hun, “at som kvinnelig offiser blir du respektert for uniformen du bærer og det den står for.”

Når det gjalt spørsmål om svangerskapspermisjon hadde lov om Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) gitt adgang til å fravike en del bestemmelser i sjømannsloven, blandt disse var oppsigelse ved graviditet.
Alt dette gjorde at det ble vanskeligere for kvinnelige offiserer å få hyre på 90-tallet enn det hadde vært for dem før.

Jeg vil ta med historien om hvordan 19 år gamle Benedicte Johnsen fraViker i Onsøy opplevde dette. Familien til Benedicte drev et lite ferge rederi og hun var nærmest oppvokst i båt. Våren 1990 hadde hun gått styrmannsskolen og manglet bare 6 mnd fartstid for å få sertifikat som 2. styrmann. Hun søkte 60 rederier om hyre, men fikk nei over alt.  Argumentene var at det var utenlandsk mannskap som ikke ville respektere en kvinnelig offiser. Noen rederier bad også om legeattest på at hun ikke kunne få barn.
Benedicte gikk til Dagens Næringsliv med sin historie. Dette var samme året som mediastyret om NIS kom ut.
I 1991 fikk Benedicte hyre, hun fikk fullført sin utdannelse og reiste ut med Rederiet Lorentzen & Co samme år. “Hadde det ikke vært for alt mediastyret hadde jeg antagelig ikke fått hyre,” sier hun.

Et annet eksempel er Wenche Krogsmyr også fra Onsøy i Fredrikstad. Hun startet som messepike, utannet seg så til radiotelegrafist og seilte i mange år sammen med mannen sin Per som var førstemaskinist. Da det ikke lenger ble bruk for radiotelegrafister om bord bestemte hun seg for å ta styrmannsskolen og i 1986 var hun ferdig utdannet, men det var ikke lett å få hyre.
Wenche var oppgitt, men gav seg ikke. I 1994 fikk hun hyre hos Fred Olsen som da hadde fått kvinnelig hyresjef, Ingrid Khile. Det var ja, med en gang og det Filipinske mannskapet var ikke engang noe tema.

“Det var ingen problemer med å jobbe sammen med filippinere” sa Wenche Krogsmyr. Det at filipinere ikke likte kvinner eller hadde problemer med å respektere kvinnelige offiserer, var bare tull.  De forgudet henne.

Mellom 1985 og 2005 har 164 kvinner tatt styrmannsutdannelse og 94 av dem har vært med i en spørreundersøkelse om hvordan yrket har vært. 

De fleste synes det har gått veldig bra. Samtidig sier de at de har måttet bevise sine kunnskaper i større grad og prestere bedre en menn, for å bli “godtatt”.  Flertallet har også opplevd i en eller annen sammenheng trakasering, mobbing og sjikane, men det har ikke stoppet dem fra å seile. 

Felles for dem alle er den åpenbare kjærligheten til sjølivet og havet og 52 av de 95 som var med i undersøkelsen seiler fremdeles i 2011 som styrmenn på tankskip, ferger og forsyningsskip og av dem som har sluttet på sjøen jobber 70% innenfor maritime næringer, rederier og skipsforsikring. De fleste gikk i land av hensyn til familie.

I dag er kvinnelige og manlige sjøoffiserer likestilt og kvinner blir ønsket velkommen både på sjømansskolen og hos rederne. Ingen blir møtt med krenkende utspill som når offentlig ut i alle fall, men fordommer og forskjellsbehandling foregår fremdeles og ser desverre ut til å være seiglivet.

Advertisements
Posted in Uncategorized | 5 Comments

“Skip ohoi” i storm og solgangsbris

Første gang tante traff onkel, var på et skip i Rotterdam. Tante var messepike ombord og onkel mønstret på der, som båtsmann.  Rederiet var Fred Olsen og skipet gikk i linjefart mellom Rotterdam og Kanariøyene med bananer i lasten.

Søt musikk oppstod….

“Hun var en superflott dame,” sier onkel tankefull, ” flink og effektiv, alltid blid og det var ikke den ting hun ikke kunne ordne. Det var bare tilfeldig at jeg mønstret på den båten. Jeg skulle egentlig til en annen båt, men så manglet de båtsmann og så ble jeg omdirigert til Rotterdam. Bare tilfeldigheter alt sammen, hadde ikke det skjedd hadde vi ikke truffet hverandre”

Om bord på de fleste skip den gangen var det flere messer hvor mannskapet spiste og i salongen spiste kapteinen og offiserene. Tante serverte offiserene ombord i salongen. Jeg ser henne for meg i yngre år. En nett liten skikkelse med  praktfult mørkt hår, ertende øyne, vinnende smil og begeistret for reale flotte mannfolk.

På 70 tallet slutted de med sjølivet og slo seg ned i vårt nabolag. Jeg gikk på ungdomsskolen den gangen og elsket å høre dem fortelle om sjølivet, om ukjente havner og om livet ombord. ” Hei Rypa!” pleide tante alltid å hilse med.

De var til sjøss på 50 og 60 tallet som var toppårene i norsk skipsfart etter krigen. Det var i disse årene registrert 62315 normenn i utenriksfart og av dem var 4362 kvinner, 7%. I 1977 begynte den store nedgangen i norsk shipping.

Det var den gangen delte meninger om kvinner til sjøss og på 50-tallet var det en stor offentlig debatt om man burde ha kvinner ombord i det hele tatt. Hva hadde kvinnene på sjøen å gjøre? Eventyrlystne kvinner med utferdstrang!…… Det var ille!  Det var det samme som å være uansvarlig og vimsete.
Samtidig var det positivt ladet at menn var eventyrlystne. Eventyrlystne menn ble gjerne oppdagere og oppfinnere og var uten tvil ansvarsfulle individer. 
Men hovedargumentet for ikke å ha kvinner ombord, var at det kunne oppstå fare for forføringer og fristelser og at sjølivet rett og slett var for barskt for dem.

Sjølivet var barskt, ingen tvil om det, og som førstereis var det heller ingen som fikk noen form for sosial opplæring om hierarkiet som rådet og om livet om bord. Hverken førstereis gutter eller jenter fikk det. De ble bare kastet ut i det. Det var beinhard disiplin og  råbarket språkbruk om bord på de aller fleste skipene. Mange førstereisgutter reagerte på hvordan ting foregikk og på språkbruken, men det var ikke lett å protestere og å bli hørt og i et sånt miljø. Mange sjømenn sier faktisk at det ble bedre med damer ombord. Sjøfolkene skjerpet seg, oppførte seg bedre og språkbruken endret seg.

Tante hadde vært til sjøss i mange år før hun traff onkel . Hun hadde krysset alle verdenshav og vært i land i havnebyer over hele verden. Rio de Janeiro, Havanna, Singapore, Curacao,…………… navnene hadde så fin klang. Jeg lekte med ordene, skrev dem opp i dagboken min og sa dem om igjen og om igjen.

Rio de Janeiro var drømmen for mange sjøfolk. Byen hadde slik en vakker havn og berømt innseiling med kristusstatuen på Corcorado fjellet.  Tante fortalte om havnebyer og kneiper hvor det var farlig å ferdes. Hun visste i hvilken havn gullet var billigst og hvor man fant de beste skredderne. Hun hadde sett så mye flott og vakkert og så mye fattigdom og elendighet. Jentene i Rio som bød seg fram for sjøfolkene, var de fattigste av de fattige.

 “Når mannfolk forteller historier fra sjølivet må du trekke fra halvparten og vel så det!” pleide hun å si. “De pynter på historiene og virkeligheten så det ikke er til å kjenne igjen.” Jeg husker at jeg lo. Utsagnet var myntet på onkel som var kjent for å dikte opp morsomme historier. Men hun la på litt og trakk fra litt selv også, tanta mi. Hun var en ekte sjøkvinne og kunne kunsten å fortelle en god historie.

Tante hadde god erfaring i å jobbe med mannfolk. “De var greie å forholde seg til og hang seg ikke opp i bagateller. Stort sett var de reale alle sammen,”fortalte hun. Oftest var hun alene kvinne om bord, men noen ganger var det også kvinnelig radiotelegrafist. Hierarkiet ombord gjorde imidlertid at hun ikke fikk sett “gnista” så ofte.

På atlanterhavet kunne det blåse fælt og en gang opplevde tante og onkel orkan på sin ferd mellom Rotterdam og Kanariøyene. Det var frisk vind allerede da de kjørte ut den engelske kanal og ved Biscaya hadde vinden full orkan styrke. Orkan er vanskelig å beskrive, men skuta ble fullstendig strippet. Alle løse deler og alt som stakk litt opp tok havet og vinden og skurte vekk.  “Bølgene var over 15 meter høye!”fortalte tante.”Det var som å være midt inne i en stor foss hvor det bare var om å gjøre å holde seg flytende. Det føles som om man er ved verdens ende og at skipet skal stupe utfor kanten av havet.   Plutselig forstår man de gamle vikingenes frykt for kanten av havet………….”
“Det var ikke en storm,” roper onkel fra soffakroken. “Det var bare en liten svak kuling.  Ikke hør på henne hun husker bare feil alt sammen.”

Tante og onkel var begge litt for glade i alkoholen og uansett hva de pratet om, småkranglet de. Når de hadde drukket mye ble krangelen høyrøstet og voldsom og språkbruken stygg og var de fulle nok så kranglet de gjerne utendørs og da brydde de seg ikke om at naboene hørte på. Var de fulle måtte man bare holde seg unna.
Tante var som regel alltid glad for å se meg og klar for en prat, men onkel måtte man treffe på i godlune for å få til den gode samtalen.

Selv om de kranglet i vei, var de glade i hverandre, det var vi ikke i tvil om, og da tante var blitt over 80 år og måtte tilbringe deler av tiden på gamlehjemmet, var onkel på besøk hos henne hver eneste dag, og hver helg tok han henne med hjem. På sine gamledager sluttet de med kranglingen og på gamlehjemmet ble de kalt for turtelduene. De viste en rørende omsorg for hverandre. Onkel som var yngre enn tante, lever enda, og det gikk velig inn på ham da tante døde nå i år, 89 år gammel.

Jeg vil med dette hylle den tøffe tanta mi og alle barske sjøkvinner.
I storm og solgangsbris.
Skip ohoi!

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Fødsel

Ingen fødsler er like. Alle opplever det litt forskjellig. Selv har jeg tre barn og ingen av de tre fødslene var like. Felles for dem var selvfølgelig veene, men de opplevdes forskjellig fra gang til gang de også. Psyken og hvordan man selv opplever det hele er også forskjellig fra gang til gang både for svangerskapet og fødselen. Jeg tror det at det oppleves så forskjellig, er en del av årsaken til at svangerskap og fødsel er et slikt yndet tema når nybakte mødre møtes. I tillegg er det så sterke opplevelser det er snakk om her, at de må rett og slett bearbeides i sinnet og det å snakke med andre som også har født, er en fin måte å bearbeide opplevelsen på.

Det er vondt å føde. Veer er vondt. Selve ordet kommer av det tyske ordet weh, som betyr vondt. Når barnet i livmoren er ferdig utviklet og klart for å fødes, starter kroppen å skille ut hormonet oxytocin, som stimulerer livmoren til regelmessige sammentrekninger. Sammentrekningene gjør at fødselskanalene åpner seg slik at barnet kan komme ut og de skyver barnet nedover i fødselskanalen. Det er dette som kaldes veer, eller rier, og fødselen er i gang. Jeg er mest vandt med å bruke order ri, og bruker det i fortsettelsen.

 I starten varer smerten i ca 15 sek for hver ri, og det er 10 min mellom dem. Når det er mindre enn 5 min mellom riene er det vanlig å reise til sykehuset eller fødselsklinikken. Når smerten varer i 40 sek eller mer og riene kommer like tett, er det like før forløsningen. For noen går det over et døgn fra de første riene til selve fødselen skjer. For andre igjen, særlig for fleregangsfødende, kan denne tiden gå fort.

Jeg har aldri helt forstått hvilken mening den uutholdelige smerten har, hvorfor fødselsrier/veer, skal være så vonde. Jeg tror ikke man blir mer glad i barnet fordi man har det vondt. Pappaene blir jo også glad i barnet og føler glede og stolthet og ansvar selv om de ikke har det noe vondt. Nei, det der er ikke til å bli klok på.

I mitt andre svangerskap gikk jeg en uke over tiden, og rakk så vidt fram i tide. Det var bare rett inn på fødestua, og så kom babyen. “Du må være glad det ikke skjedde i drosja på vei hit”, sa jordmor, og jeg tenkte med gru på hvilket scenario det ville ha vært. Alt skjedde så raskt at jeg rakk ikke å tenke klart engang og barnet kom med en slik kraft og styrke at jeg hadde ikke hatt sjansen til å holde noe tilbake på tempo. Når fødselen skjer så fort, revner man gjerne litt i de ytre delene av fødselskanalen. Som regel lager jordmor et litte snitt som er enklere å sy igjen, men går det for fort så rekker hun ikke det og etterpå blir det litt mer kronglete søm med flere sting.  Man er så full av andrenalin og alt er så mørbanket fra før der nede at man kjenner ikke at man revner eller at det kuttes. Det er mulig de bedøver litt når de syr etterpå, jeg vet ikke, men jeg kjente ikke det heller.

Det er først dagen etter, at man kjenner det, når alt skal gro sammen igjen. Da er alt ømt og hovent og det kjennes ut som om man har en ball mellom bena.  Ganglaget blir helt automatisk som en cowboy med gangsperre. Jeg skal ikke utmale de lidelsene som et toalettbesøk var, men det var fint man kunne spyle seg ren etterpå med lunket vann.

Dagene man får være på barselavdelingen og få hjelp på alle kanter, må man bare nyte. Man trenger disse dagene for å komme seg igjen. Etterveer, melkespreng og sting som skal gro, det finnes råd for alt. En får hjelp til å komme i gang med ammingen, en selv og barnet er i kyndige hender.
Jeg hadde den samme sengen og var på den samme barselstua som forrige gangen jeg fødte. Det synes jeg var et pussig sammentreff, skulle nesten tro de hadde reservert den til meg.  

Nybakte mødre er morsomme og rare, fulle av følelser og varme og omsorg. Vi var fire stykker på stua og det var veldig trivelig der. Latter og tårer satt løst hos oss og stolte var vi alle av vårt avkom, oss selv og det vi hadde prestert.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Svanger

Så hovne ben har jeg aldri hatt før. De er som tykke tømmerstokker og går rett ned i skoene, uten ankel på en måte. Ingen av de vanlige skoene passer meg lenger. Pustende og pesende leter jeg fram noen gamle fotformsko fra kjelleren med snøring.  “Enda godt at jeg ikke har kastet disse,”tenker jeg, “de er romslige og kan passe.”

” Au! åh!” der var de igjen. “Hersens kynnerne!” Dette var mitt andre svangerskap og jeg kunne ikke huske at kynnerne hadde vært så plagsomme forrige gang…

Kynnere er sammentrekninger av musklene i livmoren og er livmorens egen måte å forberede fødselen på. De kommer som kastet på deg, omtrent som svake rier, men det er ikke rier. Hele mageregionen blir plutselig steinhard og øm i noen minutter, så ebber det ut, og etter en stund kommer det igjen.  Nå, som det led mot slutten av svangerskapet, kom kynnerne og plaget meg i ett sett og de stjal nattesøvnen. “Nå er fødselen i gang,” tenkte jeg  men det var den ikke. Det hadde blitt noen falske alarmer den siste tiden og mannen min ler oppgitt. “Hvordan går det i dag ? “Er fødselen i gang?” Når det endelig skjer så kommer han ikke til å tro det er alvor.

Skoene passet så vidt og omsider hadde jeg klart å knytte skolissene. Jeg kom meg ut døra og begynte å stabbe meg opp til helsestasjonen. Heldigvis var ikke helsestasjonen lenger unna enn at jeg kunne spasere dit. Magen fikk uansett ikke plass bak rattet i bilen lenger, og hvis jeg justerte setet langt nok ifra, så rakk jeg ikke bort til pedalene.  Med gangsperre og museskritt ruslet jeg til helsestasjonen.

Venteværelset var fullt av gravide og de fleste av dem kjente jeg nå etter hvert. Alle hilste “hei”. Jeg hilste “Hei!” tilbake og vagget meg over gulvet og satte meg ned ved siden av Siv. Magen til Siv var et utrolig syn. Den så ut som ei diger kule og det så ut som om det lille hodet hennes og de tynne armene og bena liksom stakk ut fra kula. Enda hun bare var 7,5 måned på vei var magen enorm. “Ja,” sa Siv, ” og så megetsigende på meg i det jeg satte meg ned, “det er tvillinger her.” Hun klappet seg på magen. Jeg så på magen hennes, smilte og sa “Fantastisk! Så spennende Siv!  Er det bra med deg?”
” Jeg har for høyt blodtrykk så legen har gitt meg sykemelding,”  sa Siv. “Jeg må ta det helt med ro. Det blir for tøfft å jobbe i barnehagen.”
Får du i deg nok mat da?” Spør jeg videre. ” Jeg synes du ser så tynn ut i armer og bein.” “Nei, jeg strever med å få i meg nok mat. Det kommer opp igjen det meste. Jordmor er gså litt bekymret for det. Enn deg da?”
“Jeg plages med kynnere, hovne ben og bekkenløsning,” sa jeg, “og har en uke til termin.  Gleder meg virkelig til å bli ferdig med dette her nå.”

Døra til undersøkelsesrommet gikk opp og ut kom Kari vaggende med små skritt. “Hun har bekkenløsning hun også,” tenkte jeg med en gang jeg så henne. Kari var i 9. måned og var samtidig også ei stor og kraftig dame i hele kroppen.
“Ikke gå inn dit” sa hun,” Det er en nervøs vikar der inne og han klarer ikke å finne fosterlyden en gang. Han kan ingen ting. Jeg kjenner veldig godt heldigvis at det er liv i magen min for babyen sparker hele tiden så mye at magen min hopper rundt.” Hun var så  morsom og rar da hun sa det at alle på venteværelset måtte le. Kari satte seg ned på en stol og slang den ene foten opp på en krakk.  Hun lo hun også nå så hele magen hoppet og disset.”Men jeg trenger hjelp til å knyte skolissene. Er det noen som klarer å hjelpe meg?” Jeg skulle akuratt til å reise meg for å hjelpe henne da ei forskrekket jente som ikke kunne være mer enn 18 år plutselig stod der og hjalp henne. ” Er det sånn man blir etter hvert?” spurte hun spakt. “Jeg er på min første kontroll i dag.”  I det hun sa det så vi at hun ble blek og dårlig og hun for ut på toalettet og brakk seg. Da hun kom inn igjen så hun tynn og sliten ut. “De sier det går over snart” sa hun, “kvalmen.  Det gleder jeg meg til.”
“Jada, det går helt sikkert snart over.” svarte alle i kor og smilte til henne.

Omsider ble det min tur. Vår søte, gode, trauste jordmor Marianne, som pleide å ha kontrollene, var bortreist og i hennes sted satt det en ung og nyutdannet spirivipp av en lege der. “Så dumt,” tenkte jeg,”Jeg skulle så mye gjerne heller hatt Marianne i dag.” Legen presenterte seg og sa at han i tillegg til å være lege også hadde jordmorutdannelse. “Er det mulig,” tenkte jeg,”han ser ut som om han nettopp er ferdig med russetida. “Kan jeg kalde deg jordfar da?” spurte jeg spøkelult og begynte å le.
“Jada”, svarte han og smilte. Han så med ett så koselig ut at jeg kjente at jeg begynte å slappe av og ble roligere. ” Jeg får vel gi han en sjanse da,” tenkte jeg.
Han var ikke nervøs i det hele tatt og han fant fosterlyden så fint som bare det. Han målte magehøyden og tok alle de prøvene han skulle.
“Du har teoretisk en uke igjen, men alt ligger til rette og er klart her nå, så det kan i prinsippet skje når som helst. Jeg regner ikke med å se deg her i neste uke” sa han og smilte. “Men man vet jo aldri.”
“Jeg har veldig mye kynnere,” sier jeg “de er plagsomme, og bekkenløsning.” 
“Bekkenløsning er bare bekkenet som forbereder seg til fødselen og det er det samme med kynnere.  Du er sunn og frisk og har normalt blodtrykk. Alt er helt normalt med deg, ” sa jordfar. Hevelsene i bena vil også gå tilbake igjen når fødselen er over.
“ja,ja,” sier jeg og sukker. “Får håpe det skjer snart da.”
Han smiler igjen. “Lykke til!”
Jeg takker og vagger meg ut med små skritt.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Om poteter og Kjærlighet

Poteten er en fantastisk vekst som dyrkes over alt i hele landet, helt fra Finnmark i nord til Lindesnes i sør, og en familie på fem personer trenger ikke dyrke mer enn et halvt mål med jord for å være selvforsynt. Jeg synes alle burde dyrke poteter. Dyrkes poteten rett gir den stor avkastning og det er utrolig morsomt å sette en potet i jorda om våren og ta opp ti store fine poteter på sensommeren eller når høsten kommer.

For å få store fine avlinger er det imidlertid mange hensyn som må tas. Det må avgjøres hvilke potetsorter som det skal satses på, om det skal dyrkes økologisk osv. Poteter kan bli ganske fort utsatt for tørrråte, skurv av forskjellig slag og plantevirus og det er viktig at settepotetene er førsteklasses fordi sykdom på settepotetene smitter over på hele åkeren.

Oppbevaring av settepotetene, samt den ideelle tiden for lysgroing, varierer for tidlig, middels- og sene poteter. Lysgroing gjør at potetene spirer raskere og blir ferdige tidligere. Alle potetsorter krever litt forskjellig behandling og det gjelder å fine det optimale for å oppnå ønsket resultatet.  Setteavstanden påvirker potetstørrelsen og antallet poteter på riset.

Da jeg var liten hadde vi en småbrukernabopotetbonde, som vi alle bare kaldte for gamle John. Gamle John dyrket poteter, og nå er han snart 80 år, men fortsatt holder han på med å dyrke poteter. Han hadde den gang et stort jorde med kers-pink, som er en middels tidlig potet, og et stort jorde med pimpernell som er en senere type. Kers Pink potetene spiste han fram til jul, og pimpernell, som er utmerket å lagre, spiste han fra januar og fram til sommeren. Få poteter er så gode å spise på våren som Pimpernell.

Settepotetene oppbevarte John i huset og han brukte stort sett rom til dette som ikke var i bruk, men det aller beste stedet å lagre potetene, sa han, var i kasser under senga på soverommet. Der var det passelig kaldt, 8-10 grader. ” Og settepotetne”, sa han, “de må behandles som skjøre egg.”  “En liten rift eller skade, så får potetene sykdommer og det blir dårlig høst.”

Gamle John dyrket ikke bare til eget bruk, men solgte litt poteter også. Han var enkemann og hadde få til å hjelpe seg med potetene, men han hadde en sønn som alltid kom og hjalp ham om våren når potetene skulle settes og om høsten når de skulle tas opp. Det hendte vi også hjalp ham og fikk litt betalt for det. Vi hadde potetferie på skolen i den tiden og synes det var kjekt å tjene noen slanter.

Far og sønn hadde begge greie på poteter og diskuterte ivrig hver vår avstander mellom rader, avstander mellom poteter, dybder og overdekning. Skulle du ha tidlige poteter og oppnå en viss størrelse på potetene var det viktig at avstandene var rett. Far og sønn ble aldri enige. Diskusjonene var endeløse og potetene lå i kassene og ventet på å komme i jorden.

Åkeren ble pløyd og pløyd flere ganger før avstanden mellom radene ble tilfredsstillende. Poteter ble satt ned og tatt opp igjen og satt på nytt. Jeg husker vi ristet oppgitt på hodet, men kunne ikke annet enn å le av dem heller. Settepotetene hadde fine små lubne groer der de stod i kassene sine og ville sikkert komme fort opp uansett.

Potetene skulle ikke settes for grunt for da kunne potetknollene bli grønne og ikke for dypt for da kom de for seint og de skulle kunne hyppes minst to ganger så det måtte være 80 cm mellom radene minst. Alt dette var forskjellig for de tidlige og de sene potetene så det var mye å holde styr på.

Det var John som var den mest sta så klart. Sønnen hadde slike nymotens forstillinger og ville stadig eksperimentere. “Nei, 30 cm mellom hver potet uansett sort. dermed basta.” Sønnen la noen poteter i rader og viste faren hva han mente og faren flyttet på potetene for å vise hva han mente. Slik holdt de på en hel formiddag med bare to tre rader. Alle potetene kom så klart omsider i jorda.

De var to morsomme fyrer og jeg tror de holdt meget av hverandre og koste seg  på potetåkeren og i hverandres selskap, kranglingen til tross. Hvert år kom sønnen og hjalp sin far og hvert år holdt de på slik å tulle rundt på åkeren før potetene kom i jorda. Men det ble flotte avlinger når høsten kom og gode var de, potetene.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Ungdommen på landsbygda

Det uler og hviner i akselererende motorsykler og det flagrer i langt hår på gutter og  jenter som holder seg fast når motorsykkelen krenger.  Det klirrer i øl og brennevinsflasker. “Hvor er det fest?.”……… På pølsebua står det “tagget” “Jeg elsker Kåre” Jeg elsker Georg” +++ og hjerter.  Gjengen griser og roter og herjer rundt og i kjølevannet av dem er det søppel og knuste flasker.  ( Ikke verre enn dagens russ med andre ord;))

Jeg delte rom med lillesøsteren min som var 1 1/2 år yngre enn meg og som små lekte vi sammen hele tiden. Men på ungdomsskolen utviklet vi oss forskjellig. Lillesøsteren min ble bare vakrere og vakrere og i 9.klasse så hun helt ut som Dolly Parton. Nydelig langt bølget hår, vakre ansiktstrekk, smalt liv, store bryster, gutta stod i kø for å be henne med ut.  

Jeg hadde fasong som et tre i den tiden,  halvlangt pistret hår, tynne armer, ikke antydning til pupper og stor nese. Ingen gutter bad meg ut. Riktignok hadde jeg  en kjæreste i 1. klasse som het John, men det var fordi jeg likte å leke guttete leker med sandslott og biler.

Jeg kjøpte meg BH med stive skåler for at jeg også skulle ha pupper, men det hjalp ikke. En gutt i skolegården på ungdomsskolen klemte BH’n min helt flat slik at puppene pekte innover istedenfor utover. Alle lo og da sluttet jeg å gå med det.

Lillesøsteren min satt bakpå motorsykkeler………….. og jeg var misunnelig…….
Alternativet til “gjengen “var bedehuset og der gikk jeg og sang i kor. Jeg var så misunnelig og sjalu på lillesøsteren min at jeg skrev lapper til henne som jeg la under hodeputa hennes. Der stod det. ” Du kommer ihvertfal ikke til himmelen, det kan du bare glemme”

Da lillesøsteren min var 16 år ble hun gravid med en rockemusiker og de giftet seg. Der satt hun plutselig med et lite barn i et hus litt avsides i en bakevje og rockemusikeren  fortsatte å spille i band, være borte om kveldene og fly med andre jenter. Da hadde jeg vondt av lillesøstern min kan jeg huske.

Men lillesøsteren min var det den gangen masse tak i. Hun har alltid vært viljesterk og var og er den dag i dag veldig bestemt. Hun fant seg ikke i behandlingen hun fikk og etter noen få år flyttet hun fra ham. Hun tok utdannelse innenfor grafisk formgivning,  fikk seg jobb i reklamefirma og etter hvert ville de at hun skulle være avdelingsleder, men da hadde hun truffet sin store kjerlighet de flyttet sammen til en annen by. To kjekke sønner har hun og tre kjekke fosterbarn. Hun likner litt på moren min og er et menneske med masse kjærlighet, omsorg og kapasitet.

Posted in Uncategorized | 5 Comments

En hyllest til mor

Når jeg lager en hyllest til mor og tidligere har laget hyllest til far,  ja, så er det min egen far og mor jeg skriver om.  Samtidig er det en hyllest til alle fedre og mødre. Det viktigste vi har i denne verden.  Jeg kommer aldri til å navngi noen på bloggen min.  Det vil være far, mor, søster, bror og forøvrig oppdiktede fornavn i historiene. Jeg vil ikke at noen skal kunne gå på googel og finne seg selv hos meg. Likevel vil de som kjenner meg godt kunne kjenne igjen sikkert, deler av det jeg skriver………

Moren min var lys til sinns. Hun pratet og lo masse og hun var full av omsorg. Hun var utdannet sykepleier og drev et gamlehjem. Det virket for meg den gangen som om hun alltid fikk tid til alt og alle og hadde ubegrenset kapasitet. Sånn var det sikkert ikke egentlig, men jeg som barn opplevde det slik.

Vi hadde gris og noen få høner og da jeg gikk på ungdomsskolen hjalp jeg til med å mate dem og å holde det i orden i hønsehuset, samle inn egg, etc. Særlig i helgene hjalp jeg til og jeg fikk lommepenger for det. En vintermorgen var det falt nokså mye snø og jeg insisterte på at mamma og jeg skulle ta på oss mini-ski på veien ned til uthuset. Mamma bar bøtta med skyller og restemat som grisen skulle få og jeg bar ingenting for foret som hønene skulle få stod i en sekk i uthuset. Mamma var ikke vant med mini-skiene og i den lille skråningen mistet hun bøtta og deiset så lang hun var oppi skyllene. Hun så så forskrekket og rar ut at jeg måtte le. Hun satte seg opp, og et øyeblikk så hun morsk ut, men så lo hun også, befriende og hjertelig, og så la hun seg rett ut og lagde engel i snøen. Jeg slang med ned i snøen ved siden av henne og lo og lagde engel jeg også. Jeg vet ikke hvor lenge vi lå der og tullet rundt i snøen, men etter hvert fikk vi samlet opp det meste av skyllene og foret dyra.

Det var alltid lett å le sammen med mamma og da jeg gikk på ungomsskolen var hun en uvurderelig støtte for meg. Hun var alltid interessert i hva jeg gjorde, hvordan jeg hadde det, venninner, hvordan skoledagen hadde vært og så videre. Og i disse årene trengte jeg virkelig at noen var det. Mamma fulgte med i alle ting rundt seg. Hun leste aviser og var orientert om hva som skjedde i samfunnet. Det var alltid koselig å sitte å prate med henne ved kjøkkenbordet etter endt skoledag.

Posted in Uncategorized | 2 Comments